Her legger jeg ut aktuelle dokumenter, brev og oppsummeringer fra "skjøtselssaken" i Raet nasjonalpark, samt lenke til veiledere og relevant lovverk. Jeg begynner med å publisere Alf Martin Sandbergs  Hove - det tapte paradis del 1 og 2 fordi de to artiklene gir en fin innføring i og oppsummering av Hoveskogens historikk - god fornøyelse! 

 

Tromøy-kjenner Alf Martin Sandberg gir offentligheten en historisk fremstilling av utviklingen på Hove.

Hove har vært Arendal-områdets store friluftsområde i over 100 år. Her finner man det beste av Sørlandets kystnatur og Aust-Agders mest benyttede rekreasjonsområde. I tillegg til naturkvalitetene representerer stedet egdenes tidligste historie, det var her det hele begynte, på Raet. Vi har 2000 år gamle gravhauger og vårt gamle gudehov fra vikingetid som ble avløst av Tromøy kirke. Fra Hove Gård i 1757 har vi det første notat om en norsk potet, «31 Maj observeret Potatoes at opkomme». Fra vår seilskutetid har vi historier om «masteskogen» på Hove, en skog så stor og mektig at den ble kalt en «katedral». Så kom det første kommersielle overgrep mot det som den gang het Hoveskov: En tømmerhandler hogg hele skogen ned i 1914-15. Dette var Hoves første store ulykke.

Den gang var det byfolk som dro på tur i Hoves strender og skog, og det var privatfolk i Arendal som desperat førsøkte å få Arendal Bystyre til å kjøpe området før hogsten, men forgjeves. Dog kom det noe godt ut av skandalen, fylkesskogmester Sætrang fikk ved kongelig resolusjon innført en «Vernskog» grense for å stoppe vindens påvirkning der ny skog skulle vokse opp. Hove har god, sandholdig grobunn for furuskog, men det øvre humuslaget er tynt.

Lokalbefolkningen fortsatte å bruke Hove, og på 1920 tallet var der både frilufts restaurant, danseplatting, paviljong og badehus, dog i all enkelthet. I 1939 presset privatfolk igjen på for å få sikret Hove for allmennheten, og Arendal fikk Tromøy kommune med seg og kjøpte 125 mål på Hoveodden for 25000 kroner, det såkalte kommunale friarealet.

Så kom krigen og den tyske vernemakt sto for store ødeleggelser i vernskogen. Den største gravhaugen på Hoveodden ble til vei, man bygget bunkerser og kanonstillinger, planerte ut store appellplasser, skjøt svaberg i stykker og la løpegraver gjennom bronsealder graver i håp om å finne noe «germansk». I 1942 kjøpte tyske militære myndigheter Hove Gård, altså hele Hove området minus friarealet, men tok i bruk det hele. De anla en luftforsvarsskole og bygde alle de digre, røde, unorske brakkene som kommunen nå vedlikeholder. Etter krigen tilfalt Hoveleiren Staten og ble brukt som militærleir frem til nedleggelse i 1963. Hove ble deretter administrert av Statens Bygg- og Eiendomsdirektorat i Oslo. Militærleiren på Hove var områdets andre store ulykke.

Ulykke nr. 3 i Hoveskogen har skjedd gradvis fra slutten av 60-tallet og er i ferd med å kulminere med at Canvas Hove nå er invitert til å ta grep i hele campingplass området, bygge hytter oppe i trærne og selge hytter til private. Lokalbefolkningen, den såkalte allmennheten, har alltid bare ønsket å gå tur i fred og ro, nyte stillheten eller bølgesuset, bade og sole seg. Våre valgte ledere og de som ansettes som «forvaltere» har ofte hatt et annet syn. De drives av trangen til «å få til noe», til å utnytte området kommersielt, til å markere seg. Tro det eller ei, men i vår vakre Hove natur har politikere og offentlig ansatte, folk med utdannelse og posisjon, foreslått flyplass, botanisk hage, 400 hytter, svømmestadion, hotell, boatell, tivoli, messehaller, ungdomsskole, idrettshall samt mye mer. I 1970 foreslo et departementalt Hove-utvalg til og med å legge en ny bilvei langs Hoves ytterside! Da hadde man engang for alle fått flatet ut bronsealder gravene, vernskogen og krokfuruene. Heldigvis mente fylkesmannen at en bilvei gjennom det sårbare landskapet ville være noe uheldig. Uheldig! Av og til burde til og med en fylkesmann kunne bruke ordet «Idiot!».

Det man klarte å få til på selve Hoveodden var en campingplass som fikk vokse fra Odd Josephsens enkle plass for 50 hvite spisstelt og 4 kroner natta, til å bli en svær oppstillingsplass for campingvogner med fortelt, baktelt, svære plattinger, kabler og vannledninger, kloakkrør gjennom rullesteinsbeltet, kiosker, bommer og gjerder. I prosessen er det hugget masse trær, det er sådd plengress og plantet private tujaer og rododendron.  Dette i et område som var preget av myke skogsstier og som folk oppfattet som sitt turområde. Det er lagt asfalt på turstiene for å gjøre det lettere for campingvognene å komme frem, og både lecablokker og betongheller pynter opp. Det vakte særlig sterke reaksjoner i lokalbefolkningen da det kom opp en enebolig for eieren av campingplassen og da det ble spikret gjerder rett i furuleggene. Terrassene for minigolf, bygget opp av betongblokker og så asfaltert, viser også at verken campingeieren eller de som styrer oss har forstått hva Hove området har vært, og er for befolkningen.

Da militærleiren forsvant fikk vi en periode preget av kaos. Tromøy kommune ville litt av hvert, men Statens sendrektighet var en bremse. I camping området var det i noen år fritt frem, folk satte opp telt under «Camping forbudt» skilt og forsøplingen og mangel på toaletter var merkbart. Kommunen følte seg presset til å gjøre noe, og la i 1967 frem en generalplan, der 50 mål som Tromøy hadde fått disponere av Staten skulle bli campingplass. Fortsatt var Hove et område der naturen telte med og formannen i generalplanutvalget, Johannes Vågsnes uttalte noe alle var enig i: «Området er et av de mest naturskjønne på Tromøy med en særegen og vakker natur. Det ville derfor være ønskelig at mest mulig av Hoveskog kunne bli et naturområde. Utvalget vil sterkt advare mot en for sterk kommersiell utnyttelse».

Høsten 1967 gikk Tromøy kommunestyre inn for at Borch-Olsen skulle få anlegge campingplass. Den eneste som gikk imot var Agderpostens eier og Hove-rådets leder, Christian Stray, som ville avvente Statens beslutning om Hoveleiren og samordne det hele. Der skulle man hørt på Stray, så hadde kanskje campingplassen heller blitt lagt i tilknytting til leiren og mye naturskade og bråk med lokalbefolkningen kunne vært unngått.

Siden har det gått slag i slag, campingplassen har fått vokse og gikk fra enkle telt til campingvogner med plattinger og permanent oppholdstillatelse. Lokalbefolkningen har gått og går sine turer rundt Hoveodden, og prøver å ikke ergre seg over et mer og mer synlig hav av campingvogner.

Hoves naturkvaliteter er alle enige om, men bruken av området har dessverre økt så voldsomt at slitasjen på vegetasjonen er svært stor. Deri har vi alle skyld, lokalbefolkningen som brenner bål, gjestene i campingplassen og tusenvis av leirdeltakerne i Hove leiren. Den eneste som er skyldfri i så måte er visst Hove-festivalen. Etter den første i 2007 påpekte Karin Guttormsen i fylkesmannens Miljøvernavdeling at festivaldeltakerne hadde slitt fælt på det som da var klassert som et landskapsvernområde. Stalleland, leder for Hove Drift og Utviklingsselskap måtte selvfølgelig protestere på dette og fikk medhold av selve fylkesmiljøsjef Reidar Malm! 72 000 mennesker i konsentrasjon på Hove sto da virkelig ikke for noen slitasje på naturen! Forstå det den som kan, de slet ikke noe på naturen de påfølgende årene heller!

I 1978 var besøkstallet på Hove oppe i 100 000 personer i året. Markslitasjen var enorm og Fylkesmannen engasjerte derfor en landskapsarkitekt fra Norges Landbrukshøgskole, Kari Anne Smith-Kielland til å undersøke området. Hennes rapport ble fyldig, for mye var ille og de foreslåtte tiltakene mange. La meg i hvert fall sitere en av konklusjonene: «Området på Hove er fra naturens side ikke tilstrekkelig rustet til å ta imot den bruk og bruksintensitet som det blir utsatt for i dag, hvis det opprinnelige naturmiljø skal bevares. Ved utviklingen av området er det i liten grad tatt hensyn til hvor sårbart området er».

Etter denne rapporten understreket Fylkesutvalget sterkt at Hove måtte vernes mot økologisk slitasje, Liv Andersen (AP) advarte mot å bruke opp naturen og Kitty Ottersland (H) mente man hadde møtt et metningspunkt og måtte stoppe bilbruken. Var markslitasjen på Hove stor frem til 1978 kan man trygt gange den med 10 for årene frem til i dag.

Det har ikke manglet på innlegg om slitasje av sårbar natur, mens tilstrømmingen av folk til Hove naturen bare har økt. Temaet er tatt opp gang på gang i avisreportasjer og av friluftsråd. I 1986 ble det lagt frem en arealanalyse for Hove/Færvik området, bestilt av Tromøy kommune og utarbeidet med bidrag av firmaene Huvestad, Fuller- Gee og Asplan, Kristiansand. Nåværende byplanlegger i Arendal, den gang landskapsarkitekt Michael Fuller-Gee uttalte seg da på trykk i Agderposten under tittel «Fullt vern av Hoveområdet». Hove var sterkt belastet og belastningen ville ikke bli mindre. Verst var slitasjen rundt Campingplassen. «Vegetasjonen i området tåler snart ikke mer», sa Fuller-Gee, og la til at alle tiltak som hadde vært igangsatt mot slitasje etter Landbrukshøgskolens rapport ikke hadde virket. I Arealanalysen ble det foreslått å fjerne hytter og sanere hele campingplassen, noe som det dessverre ikke ble noe av. I 1991 ble det lagt frem både en rapport av landskapsarkitekt Kari Huvestad på vegne av Nidarkretsen, og et høringsutkast fra Fylkesmannen om Raet Landskapsvernområde, som begge behandlet temaet slitasje.

De skjøtselstiltakene som har vært gjort, som såing av mer robuste gressarter, påfylling av masse etc, har aldri fungert. Det pussige er at nesten ingen adresserer hovedproblemet på Hove, at området nå brukes av alt for mange mennesker! Det er liksom et ikke-tema. I stedet introduserer man tiltak for å bedre veistandarden, bygger flere og større parkeringsplasser, gruslegger stiene og gjør dem bredere, ja anlegger sågar nye stier og veier der ingen har vært før. Da man fikk en konflikt med ryttere laget man en egen vei for hester! Sadde og asfalt brukes for å forhindre markslitasje! Samtidig legger man flere og flere aktiviteter til området og bruker fine ord som «Vern gjennom vekst». Det eneste sted jeg har sett en ærlig påpekning av en upopulær løsning er i Fylkesmannens høringsutkast i 1991. Ett av hovedprinsippene mot slitasjen var i den «å forhindre virksomhet som kan føre til vesentlig større tilstrømming av folk til området». Det var det visst ingen som hadde tenkt på før, og ikke senere heller!

Fylkesmannens gode tiltak i 1991, å få en Raet landskapsvern innført for området fra Jerkholmen til Alvekilen fikk mye motstand fra grunneiere, og en noe amputert plan ble sendt Miljøverndepartementet. Tromøy kommune var fra 1992 slått sammen med gamle Arendal, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner, og nå var det den nye storkommunen Arendal som skulle regjere Hove. Det to hele 9 år før Regjeringen i statsråd 15.12.2000 endelig vedtok vern av Raet landskapsvernområde, og under hele denne tiden var kommunen ganske handlingslammet og naturområdene på Hove var nærmest rettsløse.

I 1999 hadde Arendal kommune fått overta hele Hove området fra Staten, til den latterlige lave sum av 6 millioner. Driften av Hove hadde vært et tapsprosjekt for Staten, men ordfører Ledaal mente man ikke bare skulle gå i balanse, men også tjene penger. Han var Høyre-ordfører, forresten.

I 2001 la Arendal kommune frem sine planer for Hove området, jobbet frem i en arbeidsgruppe. I løpet av 10-15 år skulle Hove bli «et nasjonalt senter for natur og kultur opplevelser, skapt av det offentlige og av private investorer». Et driftsselskap skulle etableres og man skulle ha knutepunkthus, et aktivitetssenter med fokus på Hoves krigshistorie, guidede vandringer med forskjellige temaer og opplevelsestilbud knyttet til natur og sjø. Stier, løyper og Amfiet skulle rustes opp og man skulle få egne plasser for grilling og bål.  Vernskogen skulle tynnes, badestrendene forbedres, og man skulle ha dyr på beite for å holde vegetasjonen nede. «Vi trenger en meget kompetent person til å lede selskapet, hentet utenifra», informerte Arendal kommunes eiendomssjef Kåre Andersen.

I juni 2002 annonserte man etter en leder for Hove Drift- og Utviklingsselskap AS, en person som skulle være «handlekraftig, sterk og troverdig i forhold til nytenkning og gjennomføring av aktuelle prosjekter». Det skulle skapes et økonomisk grunnlag for lønnsom helårsdrift, så vedkommende måtte ha kompetanse innen etablering av ny virksomhet, særlig i forhold til reiseliv og finansieringsordninger. Personen måtte kunne tenke både marked, økonomi og strategi. Ordet «vern» ble også nevnt, så vidt det var, og det ble tatt med en setning om at vedkommende måtte ha interesse for naturforvaltning og naturlandskap. Det hele høres unektelig ut som noe som kunne gi oss et grunnlag for Canvas Hove og salg av hytter oppe i trærne. Terje Stalleland fikk jobben.

Det finnes en liten parallell til eventyret Canvas Hove. I 1986 inviterte nemlig Borch-Olsen i Hove Camping helsekostfirmaet Bios til å bygge et hotell på Hove, like ved campingplassen. Olav Thon skulle ha aksjemajoriteten, Borch-Olsen en mindre.  Seks bygninger rundt et pyramidebygg, knyttet sammen med glass korridorer skulle gi oss 200 nye senger. Pyramiden skulle ha glass i taket «for å ha kontakt med stjernehimmelen». Tromøy kommune ble lokket med svømmebasseng, og politikerne jublet innledningsvis like høyt som Arendals politikere jublet for Canvas Hove. Kun en representant på Tromøy var imot, en SV’er selvfølgelig. Tomta til hotellet lå i et område satt av til friområde i Tromøys generalplan.

Den gang gikk det an å få et kommunestyre til å snu. Politikerne på Tromøy hørte på folket, og et flertall stemte prosjektet ned. I dag er det langt vanskeligere å påvirke våre folkevalgte, som på tvers av politiske skillelinjer heller trøster og støtter hverandre mot en vanskelig befolkning, i stedet for å høre på sine velgere. I hvert fall virker det slik, og Barbu er et godt eksempel.

For alle som vil vite mer om Hoves historie og politiske påfunn opp gjennom tidene kan jeg anbefale mine artikler i Agderposten 30. januar, 3. og 4. februar og 5.juli 1986. De kan søkes opp i Agderpostens eAvis.

Ytringsfriheten er en herlig forordning. I morgen vil jeg gjerne bruke den til å omtale dagens situasjon på Hove, og kommer nok til å kommentere HDU, Canvas Hove og Nasjonalparken. Tror jeg skal putte inn litt om Trøen på Breidablikk og fylkesmannens nasjonalpark forvalter også.

Jeg gleder meg! Følg med, følg med!

Alf M Sandberg